Lorense Gunhilde Øivand var i mange år tradisjonell helbreder i den lille bygda Boltåsen i Skånland i Troms. Evnene overtok hun fra sin far.

Lorense Gunhilde Øivand var i mange år tradisjonell helbreder i den lille bygda Boltåsen i Skånland i Troms. Evnene overtok hun fra sin far.

I samiske miljøer går ofte den gamle folketroa hånd i hånd med kristen tro og legevitenskap. – Troa gjør folk friske, sier tidligere samisk helbreder.

Havtåka har lagt seg som et tykt lokk over Tjeldsundet og skaper trollsk stemning. På andre siden bryter sola gjennom og lager knallblå sommerhimmel. Her sitter Lorense Gunhilde Øivand i huset sitt i Boltåsen i Skånland kommune. Under kritthvite krøller sitter et stort smil som også rommer en rungende latter. Hit har mange syke kommet med sine problemer, og ble «læst» for.

– Det går ikke an å forklare det. Man skal ikke fortelle bort hva man læser. Du skal læse inni deg, holde pusten og læse. Når du er ferdig sier du «amen». Da skal du blåse ut alt, sier Øivand.

Frisk av tro

Som mange andre i dette området på grensa mellom Nordland og Troms, er Lorense Gunhilde Øivand same. I årevis opererte hun som tradisjonell helbreder i den lille bygda, der hun har bodd nesten hele livet. «Læsing» er en form for bønn om helbredelse for en konkret plage, sykdom eller lidelse og har særlig vært vanlig i samiske miljøer. Fortsatt er det utbredt i de tre nordligste fylkene, forteller Mona Kiil ved Universitetet i Tromsø, som har forsket på bruken.

Øivand lærte læsinga hos sin far og overtok etter ham da han døde. Folk har kommet til henne med ryggplager, gikt, og andre smerter og sykdommer. Læsing skal til og med kunne stoppe blod.

– De trodde jo på det, og da kom de. Troa gjør at folk blir friske, sier hun og ser ut mellom hvite og blå kjøkkengardiner. Øivand tenker ofte på folk hun har hjulpet. Ikke én gang har hun bedt om penger for læsinga. Heller ikke for kopping og årelating, teknikker hun også lærte fra sin far.

Sugde blod og betennelse

– Se her. Alle disse små knivene slo hull i huden, og da kunne koppen suge det onde blodet ut.

Øivand holder et lite messingapparat med begge hendene. Smekk. Hun trykker ned en knapp og 12 ørsmå kniver spretter ut. Denne «koppemaskinen» brukte hun i mange år til å helbrede folk. Når huden var full av små hull, satte hun «kopper» over, som ved hjelp av vakuum sugde ut blod fra sår og betennelser i huden. Hun forteller om folk som kom fra bygdene rundt med plagene sine, til og med helt fra Oslo. En gang måtte hun hjelpe en mann som hadde hovna opp bak underlivet.

– De henta meg på motorsykkel. Han kledde av seg, la seg på divanen og jeg koppa mellom der. Og vet du, da kom det vonde blodet ut og han ble bra, forteller Øivand.

Hun brukte kopper av glass fra apoteket, bomull og jodbensin for å danne vakuum. Til årelatingen brukte hun en «sneppert», et annet lite apparat med en spesiell kniv som hugget hull i blodåra. Faren hennes brukte enda gamlere utstyr og metoder, som uthulte bukkehorn til koppinga, som han sugde fast med munnen og dekket hullet med tynt lag av vått reinskinn.

Smertefri

I nabobygda Trøssemark bor Vårid Johnsen. Nesten hele livet har den nette dama vært plaget av store smerter på grunn av leddgikt og bekhterev.

– Jeg hadde nok ikke klart meg i livet uten tilgang på læsere, sier hun.

Familien hennes hadde faste læsere de gikk til når de ble syke. Én læste i et glass med vann som skulle drikkes etterpå. En annen læste på en ulltråd som skulle knytes rundt der man hadde vondt. Andre holdt hånda på stedet som skulle helbredes.

– Merkelig nok fungerte det. I hvert fall på meg, sier Johnsen. Hun er overbevist om at det er Gud som handler gjennom læseren. At Guds ord gjør henne frisk. Flere ganger har hun sett læsere stoppe blod.

Tre dager

– Jeg pleide å sniktitte når mamma ble årelatt. Blodet rant ganske lenge, helt til han så at det var friskt blod som kom ut. Da bare læste han, så stoppet blodet! Det er jo helt fantastisk.

En gang hadde Vårid Johnsen så vondt i beinet at hun nesten ikke kunne gå. Hun ventet besøk, og ville gjerne bli frisk med det samme. Læseren gav henne en ulltråd til å ha rundt beinet i tre dager.

– Jeg kjente ingen bedring første dag, og heller ikke andre dag. Jeg ble skuffa, men tredje dag løsna smertene og jeg kunne trø på foten. Om kvelden var jeg helt god! Jeg tror ikke en lege kunne ha gjort slike underverker, sier hun.

Fugler og ånder

Vårid Johnsen er skeptisk til alternativ medisin, og mener dette er noe annet. Det er viktig at det er læseren som gir kunnskapene videre til neste læser. Medisinkunnskapene har slik gått i arv fra generasjon til generasjon. Det gjorde også andre skikker og historier. Skjæra varslet om besøk, men hvis kråka kom til gården var det ikke noe godt tegn. Gjøken var aller verst. Hvis den gol i et tre ved siden av, var det et dødsbudskap.

Troen på ganning står fortsatt sterkt i mange samiske miljøer, ifølge Marit Ellen Inga Bals, som skrev masteroppgave om samiske terapeuters erfaringer med pasienter som mente de har blitt gandet. «Å gande» vil si å kaste onde ånder på folk eller steder, og mange tror for eksempel at psykisk lidelse er gitt personer gjennom gand. Lorense har flere ganger fått varsler fra en annen type ånd, fra vardøger, en ånd man hører før personen den tilhører kommer på besøk.

– Du kunne høre at noen tok i døren, men ingen var der. Så kom de like etter. Jeg hører det ikke nå lenger, men før i tiden hadde vi jo ikke strøm og det var mørkt hele vinteren, sier hun.

Aldri redd

Da Lorense Gunhilde Øivand vokste opp ble mange jenter ufrivillig gravide. Aborterte de, måtte fosteret gjemmes i skogen. Etter samisk tro skulle man gi navn til fosteret før man gjemte det bort.

– De tok med seg den lille blodklumpen og grov den ned. Hvis den ikke fikk navn, skreik den om kveldene. Det ble som et skremt, et spøkelse, som skreik etter navn.

To steder i skogen vet Øivand at folk har hørt skrik om natta. Selv har hun ikke hørt det, men hun har sett både hulder og gjenferd av folk hun kjente.

– Jeg var i skogen og plukka tyttebær, da kom ei dame gående langs veien. Hun hadde lang, svart kåpe og langt, hvitt hår. Jeg så ikke ansiktet hennes og hørte heller ikke at hun gikk. Jeg tenkte hun ville jage meg vekk, så jeg tok spannet og skulle gå. Da jeg så opp igjen var hun borte. Det var nok ei sånn «hulderkjerring», forteller hun.

– Jeg har aldri vært redd sånne ting, for en forklaring har det jo. Om det er tro eller overtro er ikke godt å si, men at det er noe mer mellom himmel og jord, det er helt sikkert, sier hun.

Skrevet av Kristine Lindebø, publisert i Vårt Land.

Pin It on Pinterest

Share This