Oslo. Marte rekker så vidt å komme seg inn i hundegården, før hun blir overfalt av valpene Bamba og Zambezi.

Marte rekker så vidt å komme seg inn i hundegården, før hun blir overfalt av valpene Bamba og Zambezi.


– Noen ganger lurer jeg på hva det er jeg egentlig driver med.

Marte Stensland Jørgensen (26) slurper i seg resten av traktekaffen inne på Jergul fjellstue. Det er grytidlig. Hundekjøreren fra Skien har bare sovet et par timer oppå noen bur i en varebil. Om to timer må hun være tilbake i løypa igjen.

– Det er fint også altså, det bare føles ikke sånn akkurat nå, smiler hun trøtt.

Marte har lagt 128 kilometer bak seg. Ennå gjenstår 350 kilometer i det som er Europas lengste hundeløp. De siste 10 årene har Finnmarksløpet vokst enormt. Under årets løp stilte 132 kjørere og rundt 1500 hunder til start. Finnmarksløpet er blitt Nord-Norges største idretts- og kulturarrangement – et rullende sirkus av en folkefest gjennom Finnmark. Da startskuddet gikk i Alta, var det fullpakket med folk i sentrum som heiet fram deltakerne med flagg og lykkeønskninger. 

– Jeg har tenkt på Finnmarksløpet hver eneste dag siden august. Hver. Eneste. Dag.

Marte Stensland Jørgensen ble hekta på hundekjøring da hun gikk på folkehøyskole i Troms. Ved en tilfeldighet havna hun på hundekjøringslinja. Hun glemmer aldri den første turen som fører av et hundespann.   

– Jeg husker at det kribla i magen og at det var et enormt kick! Det er helt sprøtt. Jeg kjenner rushet gjennom kroppen bare jeg tenker på det.

De siste fem årene har Marte bodd på en kennel i Maridalen sammen med Neanana, Bardus, Kobuq, Sayo, Lillefot, Sapian, Juluss og Limpopo. Hun får bo gratis mot at hun passer og steller de sibirske huskyene til hus- og hundeeier Johanne Sundby (63). De to trener hunder sammen og hjelper hverandre på løp. De reiste begge til Finnmarksløpet i 2013. Da var det Johanne som stod bak sleden, og Marte var med som hjelper. I år er Johanne på ferie i Alaska, og har overlatt spannet og løpet til Marte.

– Jeg husker så godt den kvelden Johanne sa: «Påmeldingsfristen er i dag, er du helt sikker på at du vil kjøre Finnmarksløpet?» Og jeg svarte: «Ja! Nå er jeg klar.»

Det holdt på å gå galt før det hadde begynt. To dager før løpet fikk Sayo, en av hundene, kennelhoste. Den smittsomme hundeinfluensaen har tvunget mange kjørere til å trekke seg fra årets løp. Sayo kunne ikke være med. En stund trodde Marte at hun ikke kunne delta i det hele tatt. En mangeårig drøm så ut til å bli knust. Tårene rant, og hjelperne måtte trøste henne.

Marte og medhjelpere hennes hadde kjørt åtte hunder opp til Finnmark, helt fra Inni Granskauen hundekennel i Oslo. Kvelden før løpsstart fikk hun streng beskjed fra løpsveterinærene om å isolere Sayo fra de andre hundene. Hvis noen av de andre viste tegn til hoste, fikk hun ikke kjøre. Det ble en nervøs natt. Men dagen etter sto hun på startstreken i Alta sentrum, med sju hunder i spannet. Det var én mindre enn de andre kjørerne, men Marte var bare glad og letta for at hun endelig kunne sette av sted.

– I det sekundet jeg tar opp ankeret og løfter bremsen, er alle nerver vekk. Da er det bare å komme seg bort fra showet, kaoset og maset i Alta sentrum – så er det bare meg og bikkjene – aleine på tur.

Inne på Jergul fjellstue får Marte Stensland Jørgensen en skive med syltetøy av Oda Mortensen Ingstad. Oda er, sammen med Terje Dietrichson, med til Finnmark for å hjelpe og motivere Marte under løpet. De passer på at hun får i seg nok mat under hvilepausene. Hjelperne som er med under hundeløpet kalles «handlere». De har ikke lov til å røre hundene eller gå inn på depotområdet der hundene hviler. Oda og Terjes oppgave er å ta vare på Marte. Martes oppgave er å ta vare på hundene.

Hundene venter i halmen nede på det islagte vannet. De sover ennå i måneskinnet når Marte kommer ned. Etter noen porsjoner vom og et par biter snackpølser, våkner de etter hvert til liv. Marte gjør klar sleden og tar av hundene pledd og dekken. Hun koser og småprater med hver enkelt – smører poter og ledd, og tar på dem potesokker.

– Det jeg er aller mest redd for er at det skjer noe med bikkjene, sånn at jeg må bryte og ikke kommer til mål. De kan få skader, bli halte, de kan bli dehydrerte. Det er en ganske stor påkjenning for bikkjene å kjøre et så langt løp. Hvis jeg ikke får i dem mat og drikke, holder de jo ikke hele veien, sier Marte.

I Finnmarksløpet konkurrerer unggutter, bestemødre og proffkjørere i de samme klassene. Det er like tunge døgn for Marte som for fulltidskjørerne – de som har et langt større apparat rundt seg. Flere av proffene har mange sponsorer, store kenneler, og team som følger dem rundt i komfortable bobiler. Martes hjelpere følger henne fra sjekkpunkt til sjekkpunkt i en ombygd Toyota Hiace.

– Det har blitt stor forskjell på kjørerne. I dag har de første 10-12 plasseringene en eller annen proff tilknytting til hundekjøring, sier veteranen Arne Oddvar Nilsen.

Slik var det ikke da det første løpet gikk av stabelen i 1981. Dette året stilte tre kjørere på startstreken. Det var ingen sjekkpunkter. På forhånd ringte arrangørene rundt i fylket for å finne steder de tre kjørerne kunne spise og hvile. Det ble sett på som luksus å kjøpe utstyr – seler og liner lagde de selv. Etter målgang stelte kona til en av kjørerne i stand bankett på kjøkkenet. Arne Oddvar Nilsen var en av dem som satte det hele i gang.

– De måtte starte oppe på Altaelva for ikke å forstyrre folk med bjeffinga. Det er jo litt artig å tenke på i dag. Vi ble møtt med mye positivt, men de som ikke likte det vi gjorde, fikk sagt det, sier Arne Oddvar.

Året etter stilte arrangør Arne Oddvar Nilsen selv til start for første gang, sammen med Svein Emaus. Den gang var løpet 30 mil langt. I starten ble Finnmarksløpet uglesett av Norges Hundekjørerforbund, som mente det var galskap med et så langt løp, ifølge Arne Oddvar.

– Men vi var så langt unna det etablerte miljøet nede i Oslo, så vi trengte ikke å følge reglene. Vi gjorde som vi ville, sier Arne Oddvar med et lurt smil.

Han husker godt det første løpet han kjørte. Det kom sterk vind, og sporet ble visket ut. Etter å ha lett lenge etter sporet, ble de nødt til å sette opp telt i uværet.

– Da vi våknet om morgenen og kokte oss kaffe, kjente Sven noen riller under teltduken. Vi hadde teltet midt i sporet, ler han.

De siste årene har flere kjørere reagert på at Finnmarksløpet er blitt for kommersielt. Flere vil ha løpet tilbake til villmarka. Arrangøren har lyttet til innspillene. Under årets løp var det lagt inn et eget sjekkpunkt i villmarka, der måtte deltakerne lage maten over et bål og hente vann fra elva. Arne Oddvar syns det er bra, selv om det fortsatt ikke kan sammenlignes med slik det var før, mener han.

– Det er mange som syns vi har kommet litt langt unna de opprinnelige ideene. Hva var den egentlige tanken bak? Jo, det var at du skulle på ekspedisjon! Være selvforsynt, ta vare på hundene, alt sånn, sier han.

Men Arne Oddvar er glad for folkelivet, kulturarrangementene og alt det andre som skjer rundt selve løpet.

– Vi forsto tidlig dette løpet hadde potensial til å bli en rød tråd i Finnmark vinterfestival, sier han.

– Det gjør ikke noe med lang mørketid når vi møter lyset og våren med en skikkelig festival!

For politikerne i Finnmark er det blitt viktig å få løpet til egen kommune. Det betyr mye både for kulturlivet og næringslivet. Arne Oddvar var ikke bare med på å grunnlegge Finnmaksløpet, han kan også regnes som «faren» til småspannklassen, den som i dag er med åtte hunder. Han var attpåtil den første vinneren i denne klassen. Arne Oddvar klarer ikke å slutte å engasjere seg i løpet, selv om han nå har lagt opp som hundekjører.

– Skal dette klare å stå på egne bein må vi gamlingene trekke oss ut. Men om jeg engasjerer meg eller ikke, så går det like bra! Det er jo kjempebra å se, sier han.

Marte Stensland Jørgensen og hundespannet kommer til Karasjok utpå formiddagen. Marte er solbrent i ansiktet. Oda og Terje fikser kyllingsuppe og kaffe på hotellet. Her blir de i litt over fire timer.

Slitne, legger hundene seg i halmen utenfor hotellet, og Marte på en støvete madrass i en sovesal. Etter en time på øyet, og litt mer mat, går hun tilbake til halmen og hundene. Marte tar seg tid til å kose og snakke med hver enkelt av de syv. Selv om de er slitne, blir hundene alltid glade for å se Marte. De slikker henne i ansiktet og logrer med halen.

– For å kjøre langdistanseløp må man være en god leder. Stoler de ikke på meg stopper de opp i løypa, sier Marte.

På vei ut må spannet kjøre gjennom Karasjok sentrum. Det går fort ned bakken mot pinsekirka, før de bråstopper for å gjøre sitt førnødende.

– Stopper dere og driter i nedoverbakke!? sier Marte litt irritert, men må le av situasjonen.

Løypa svinger videre forbi en bensinstasjon, ut i rundkjøringen, der trafikken dirigeres av militærpolitiet. Nå venter Tanaelva.

Etter en lang og ensformig etappe på grenseelva mellom Norge og Finland, kommer Marte til syne ut av den mørklagte skogen i Levajok. Åtte og en halv mil på flatisen, har slitt på entusiasmen. Marte får en hjemmebakt sjokoladekjeks hos de frivillige som registrerer ankomsten, og at hun ligger som nummer fire i sin klasse. Med Marte i seng, diskuterer handlerne Oda og Terje om hun kanskje skal få sove litt lenger en avtalt.

– Det hadde nok vært best om hun hadde tatt den avgjørelsen selv, sier Oda.

Terje sjekker værmeldingen på nettbrettet. En storm er på vei, og handlerne konkluderer med at en times søvn må holde.

Marte er oppe og gir hundene mat. Det er stjerneklart, men en vind av halm og snø fyker rundt dem. Limpopo er lei av å løpe og vil ikke spise. Han må gi seg i Levajok, mens Marte og resten av spannet drar videre mot siste sjekkpunkt.

– Det er nå det begynner!

Med seks hunder igjen, starter hun akkurat tidsnok på ferden mot siste sjekkpunkt. Kjørerne som ligger igjen på Levajok har blitt værfaste i stormen.

Marte kommer fram til Skoganvarre i vårsola, mandag formiddag. Dette er det siste sjekkpunktet, med seks timer obligatorisk hviletid. Hunden Juluss må varmes opp. På veien over fjellet har han blitt litt halt på det ene forbeinet, og får håndleddsvarmere og massasje hos Marte. Hun løper fram og tilbake med Juluss langs vannet. Like bortenfor steller Baltasar Gallarado Gonzalez fra Spania med sine sibirske huskyer.

Gjennom løpet har Marte klatret fra en åttendeplass til en tredjeplass. Spanjolen har ligget et hundehode bak henne hele veien. Nå tar han stadig innpå, og har fortsatt alle åtte hundene igjen. Veterinærene kommer tilbake, Juluss må løpe fram og tilbake, fram og tilbake. Det er vanskelig å avgjøre hvor problemet ligger.

– Kan dere løpe en gang til? Spør en av veterinærene.

Det varer og rekker. Veterinærene har fulgt hundene fra sjekkpunkt til sjekkpunkt, de er slitne. Det er ikke lenger like lett å ta en avgjørelse. Da mattilsynet gikk gjennom veterinærjournalene etter fjorårets løp, fikk Finnmarksløpet kritikk for dårlig dyrevelferd. I år ønsker de ikke å gjøre noen feil.

Juluss får ikke bli med videre, og Marte må legge ut på den siste etappen med fem hunder. På veien mot målgang i Alta, vet hun ikke at konkurrenten Baltasar Gallarado Gonzalez brått må ta ut tre av sine hunder på Skoganvarre. De to stiller derfor ganske likt på innspurten likevel.

Det er bekmørkt i Alta. Klokken nærmer seg halv fem på morgenen. Ved det flombelyste målområdet er det knapt et menneske å se. Folkene i sekretariatet sitter inne og varmer seg på nytraktet kaffe. Utenfor står en liten gjeng og venter på sine kjørere. Oda Mortensen Ingstad speider etter Marte med hodelykta. Terje Dietrichson har funnet fram kameraet.

– Nå!

Det var visst bare en bil som passerte.

– Beklager, jeg løy! Jeg sa to minutter, men det er ikke min feil, det er Martes feil, ler en fra sekretariatet.

– Vi har ventet så mye de siste døgnene at vi skal klare å vente litt til, svarer Terje.

Så skimtes endelig en hodelykt nede i gata, den beveger seg sakte nærmere med jevne sledespark. Høyttalerne våkner til liv og seierssangen «Conquest of Paradise» av Vangelis dundrer i gang.

– Velkommen til Alta, Marte! runger stemmen utover gågata i Alta.

Den lille gjengen jubler og klapper inn hundespannet. Lederhundene Neanana og Kobuq tripper fornøyd over mål, med de tre andre og en overveldet Marte like etter. Ikke bare har hun oppnådd sitt største mål – å fullføre Finnmarksløpet – hun har vunnet bronse i VM. Marte har sikret Norge pallplass i klassen for renrasede trekkhunder.

– Jeg klarte det, hikster Marte, og gjentar:

– Jeg klarte det! Marte fra Grenland klarte det!

 

Skrevet av Kristine Lindebø og Wanda Nathalie Norstrøm, publisert i Dagsavisen. En annen versjon ble laget som P3 Dokumentar. 

Pin It on Pinterest

Share This