Sahra oppdrar Nura som om hun var hennes egen datter. – Nura skjønner litt, men jeg forteller ikke alt. Hun skal leke, gå på skolen og være glad, sier hun.

Sahra oppdrar Nura som om hun var hennes egen datter. – Nura skjønner litt, men jeg forteller ikke alt. Hun skal leke, gå på skolen og være glad, sier hun.


Sahra mistet tre barn i en brutal krig, og har forlatt alt hun kjente til. På sin nye hjemplass i nord, ble hun likevel den som var der for andre.

 Sahra Sarif Hussein Sarif Ibrahim sitter i en stor og myk sofa i hjemmet sitt, i Lødingen i Nordland. Hun drikker grønn te, er kledd i en fargerik kjole, en knallrosa hijab og har et bredt smil i ansiktet.

– Se! Hun er en prinsesse!

Sahra peker på en film på mobiltelefonen sin. Hennes grandtantebarn Nura ble ti år i mai, og feiret med kake, tyllkjole, løping, leking, hyling og glitter. Hele klassen kom, og i tillegg fem-seks barn fra asylmottaket.

– Det var en stor dag for henne. Det var 25 barn her, kanskje 30! Huset mitt var ødelagt, ler Sahra.

Bare være lykkelig

Sahra oppdrar Nura som sin egen datter. De bodde i samme hus i Somalia, men en dag forsvant Nuras mor. Ingen visste hva som hadde skjedd. Da var Nura bare et par år gammel. Sahra tok derfor over omsorgen for den lille jenta. Nå kaller Nura henne for «mamma». De bor fortsatt sammen – nå i et hvitt hus i Lødingen. Her bor også Sahras sønn Hussein på 21 år, som hun ble gjenforent med for to år siden.

Nura er en aktiv tiåring. Hun går i femte klasse, er høyest i klassen og når Sahra til godt over skuldrene. Sahra vil at hun skal få gjøre akkurat det hun har lyst til. Ukedagene går med til håndballtrening, fotballtrening og drillkorps. Annenhver fredag går hun på ungdomsklubben.

– Mange somaliere liker ikke sånt. De syns ikke jenter skal drive med sport, eller ha korte skjørt som de har i drillen.

Sahra fnyser av det. Hun bryr seg fint lite hva andre somaliere måtte mene. Nura får også velge selv om hun vil gå i hijab eller ikke.

– Hvis Nura liker det, må hun få gjøre det. Vi er i Norge nå, ikke i Somalia, sier hun bestemt.

– Jeg vil jo bare at hun skal være lykkelig!

Skitt var snø

Sahra og Nura kom til Lødingen i desember 2011. De hadde rømt fra en brutal og langvarig borgerkrig i hjemlandet Somalia. De måtte vekk. De rømte via Etiopia og deretter videre til Europa. De ble fortalt at de skulle til England og London, men så stod de der – i Norge. 

– Jeg visste ingenting om dette landet da vi kom hit. Jeg visste ikke en gang hvor vi var kommet, sier Sahra.

Da de kom ut på gata i Oslo trodde hun folk kastet skitt på dem. Det viste seg å være snø som dalte fra himmelen. Sahra ler av situasjonen i ettertid, men der og da var det forvirrende og ubehagelig. Så ble de sendt til Lødingen. De fikk først et lite rom på asylmottaket, og ikke lenge etter fikk de oppholdstillatelse. De var trygge.

Gjenforent

Ytterdøra slår opp, og Sahra snur seg fra sofaen. Hun roper ut på gangen:

– Hallo! Hussein!

Sahra lyser opp når sønnen svarer.

– Det er gutten min, stråler hun.

– Han har trent fotballaget, norske unger! sier hun, og småløper ham i møte.

Hussein rekker så vidt å komme inn døra, før Sahra omfavner han. For få år siden siden visste hun ikke hvor sønnen var. Hun visste ikke en gang om han var i live. En dag fikk Sahra en telefon fra broren sin, som hadde møtt han i Etiopia. De fikk familiegjenforening, og nå har hun kunnet klemme han hver dag i to år.

– Jeg var så glad da han kom! Jeg gråt masse. Jeg hadde mistet fire barn, men en var i live! sier hun.

– Han bor med oss nå. Han er flink med norsk, skriftlig også, sier Sahra stolt.

Hussein slår seg ned i sofaen og tar fram leksene. I dag skal han analysere Askeladden-eventyret «Gutten som kappåt med trollet». Når han er ferdig med norskopplæring vil han bli snekker. Det tror Sahra han blir flink til.

– Vi var veldig glad for at vi kunne fortsette å bo her i Lødingen. Det er enklere å lære norsk, få jobb og få venner på en så liten plass, sier hun.

«God tvers gjennom»
Det tok ikke lang tid før Sahra hadde mange venner i Lødingen. Hun ble venn med muslimer kristne og ateister, menn og kvinner, asylsøkere og fastboende. Folk på det lille tettstedet har kalt henne en «fredsmekler» og «god tvers gjennom». En av de norske venninnene hun fikk var Katrine Rist, som jobbet i barnehagen til Nura.

– Sahra er veldig utadvendt og vi fikk god kjemi med det samme, sier Katrine.

De to har vært gjennom mye sammen, og stiler opp for hverandre. Katrine føler nesten at de er i familie.

– Jeg er stolt av å være venninne med ei så fantastisk dame. Sahra stiller alltid opp, uansett hva. Hun har bestandig vært veldig snill og god med alle, selv om hun har vært gjennom så mye trist i livet. Jeg tror hun har kommet styrka gjennom det, sier hun.

Gratisjobb ble fulltidsjobb

Sahra liker at ting skjer. Fra første stund i Lødingen stilte hun opp på rydding, fiksing og vasking på asylmottaket. Ledelsen på mottaket omtalte henne som positiv og ressurssterk.

– Jeg kan ikke bare sitte hjemme og gjøre ingenting. Det er alt for kjedelig. Jeg liker å jobbe! Da jobber jeg gjerne gratis, sier Sahra.

For et år siden åpna et nytt asylmottak på Lødingen, for enslige mindreårige asylsøkere. Sahra ble oppfordret til å søke, og fikk fast jobb i 100 prosent nattevaktstilling. Hun passer på at de 21 barna har det trygt og godt mens de sover. Hver morgen lager de frokost, og klokka sju banker de på døra: «Nå må dere våkne opp!»

– Det er så snille gutter. De har ikke hatt det bra i hjemlandet. Men de er så glad for å bo her i Norge, sier hun

Mange sin «Mamma»

Det er tungt å jobbe om natta, men Sarah liker jobben. Akkurat nå er de bare gutter på mottaket. De kommer fra Afghanistan, Syria, Somalia og Eritrea.

Hun vet at barna har opplevd mye vondt, men hun kan ikke spørre dem om det. Av og til våkner de om natta, og kommer ut på stua til Sahra og Otto, som hun har vaktene sammen med.

– Kanskje de har vondt i hodet, eller mye stress. Da får de sitte sammen med oss litt. Vi spør hva som har skjedd og om det går bra. Så blir de trøtte og går og sover, sier Sahra varmt.

Barna på mottaket har kommet til Norge alene. Kanskje foreldrene ble igjen i hjemlandet, kanskje er de forsvunnet, kanskje er de døde. Mange av barna kaller henne mamma. Det syns hun er fint.

– Da sier jeg bare «Det er greit, jeg kan være mammaen din»!

Lovløst land  

Sahra ler. Men så blir hun stille. Ser ned. Selv har hun mistet tre barn. De er alle ofre for en brutal borgerkrig i hjemlandet Somalia. Før Sahra kom til Norge levde hun et liv de fleste av oss ikke en gang kan ha mareritt om.

Landet hennes har ifølge FN vært preget av vold og lovløshet siden 1991. Sahra tilhører stammen Ashraf, som er en minoritetsgruppe i Somalia. De har vært hardt rammet av borgerkrigen og er ofte mål for den islamistiske bevegelsen al-Shabaab.

Sahra ville ikke la Nura gå ut av huset. Det var døde mennesker overalt i gatene. Hun ville skjerme Nura fra å se alt dette. Ikke minst ville hun beskytte henne mot soldatene, som blant annet bruker voldtekt som et strategisk våpen i krigen. Både voksne kvinner og svært unge jenter blir tatt. Nura var lei seg fordi hun ikke kunne leke med de andre barna.

– Jeg sa til henne «om du går ut av huset kommer en slange til å spise deg». Da ble hun redd og holdt seg inne.

Marerittet

Sahras mann tar med seg eldstesønnen i krigen. Sahra vet ennå ikke om sønnen lever eller er død. Hennes eldste datter blir giftet bort til en faren kjenner. Senere får Sahra vite at hun er død.

I 2011 rømmer sønnen Hussein og dattera Deeqa vekk fra marerittet de lever i. Ei natt forsvinner Deeqa sporløst. Sahra tror hun ble kidnappet. I flere år vet de ikke hvor hun er. I januar 2015 finner de henne. Men hun er død.

– Det var dattera mi! Jenta mi!

Sahra er fortvila, på gråten. Deeqa var hennes yngste datter, og tredje barn hun mister. Dattera hadde en forgylt hjørnetann, slik kjente de henne igjen da de fant henne. Sahra viser bilder fra telefonen sin. Ei skjønn, smilende jente, nå helt maltraktert, død. I ei uke venta de på obduksjon og etterforskning. Men politiet ville ikke gjøre noe.

– Dette er Afrika. Det er bare korrupsjon. Ingen vil hjelpe, sier Sahra fortvila.

Å være sterk

Hun var hjemme fra jobben må asylmottaket i to uker. Hun gråt hele dagen, bortsett fra når Nura var hjemme. Venninner kom på besøk og søstera som bor i Sverige kom og bodde hos henne. Etter det begynte hun på jobb igjen. Det var tungt, men hun kunne ikke være alene med tankene lenger.

– Når du er trist vil du bare sitte inne, og ikke gå ut. Men det er ikke bra for hodet å tenke for mye. Derfor må du være positiv, du må gå ut, du må prate med folk. Ikke sant?

Sahra prater engasjert, hever stemmen. Hun har opplevd så mye vondt, likevel har hun jo så mye å leve for. Hun spurte seg selv «hvis jeg bare sitter hjemme og gråter, hva godt vil komme ut av det?».

– Om du bare gråter hjelper du ingen. Ikke engang deg selv. Det er livet. Hele verden har mange problemer. Så du må klare det selv! Du må være sterk.

Drømmer og takknemlighet

Nå lever hun for Nura, for Hussein, for livet i Lødingen, og resten av familien som bor andre steder. Søstera som bor i Sverige, mora og broren bor i Etiopia, en annen bror i Dubai. Nura hjelper Sahra å ikke tenke for mye. Når hun kommer hjem, er alt bra uansett. Da kan de sitte i sofaen og bare kose.

– Barn tenker ikke så mye, det er ikke bra. Nura skjønner litt, men jeg forteller ikke alt. Hun skal leke, gå på skolen og være glad.

Nura har elsket Lødingen siden de kom dit, men har også begynt å spørre om de kan flytte til Oslo. Tiåringen drømmer om å bli modell. Sahra ler litt av det, men hun vil at Nura skal få gjøre akkurat det hun har lyst til. Kanskje flytter de når Nura er ferdig på skolen, eller om Sahra må se etter ny jobb.

Sahra kunne ikke ønsket noe mer for livet akkurat nå. Hun er glad for å bo i Lødingen, takknemlig for sin lille familie og for å ha en god jobb. Så lenge hun har alt dette, vil hun bo i den lille kommunen i nord. Her har de fått starte på nytt.

Skrevet av Kristine Lindebø, publisert i KK. 

Pin It on Pinterest

Share This