Synne Øverland Knudsen. Foto: Erika Hebbert Larsen

Synne Øverland Knudsen. Foto: Erika Hebbert Larsen


Pjong! m
øtte Synne Øverland Knudsen, den blide og inspirerende dama med tusen ideer.

– Livet mitt akkurat nå?

Synne Øverland Knudsen titter fram under de brune krøllene. Hun smiler, ler litt. Ser opp i lufta ei lita stund, som man ofte gjør når man må tenke seg litt om.

– Det tror jeg er det vanskeligste spørsmålet jeg kan få. Akkurat nå, i dette sekundet, er jeg litt trøtt. Jeg var sent oppe i går, på middag hos en veldig god venn. 

De mange hattene

At Synne er sent oppe skjer bare når hun har det veldig hyggelig. Det hadde hun i går. Ellers er hun heller tidlig på kontoret hver morgen. Det er hun også i dag. Ikke fordi hun er et rutinemenneske – på ingen måte – men fordi hun har mye å gjøre.

– Akkurat nå er jeg sånn: null vaner, null tradisjoner, null… Det bare flyter vilt da. Jeg syns det er en veldig gøy å være uten vaner så lenge det varer. Samtidlig kan det sikkert bli litt slitsomt.

– Men hva skal jeg i dag, liksom? Vet ikke. I morgen? Vet ikke.

Synne er dama bak kulturtidsskriftet Fanfare og lydboksingel-prosjektet Ferdigsnakka. På kontoret på St.Hanshaugen i Oslo tilbringer hun mye tid. Her sitter hun sammen med sin kollega og venn Amalie Kasin Lerstang, og Peter Daatland i radiodokumentarkollektivet Frekvens.

Denne torsdags morgenen har vintersola nettopp stått opp. Bak de store kontorvinduene lukter det nytrakta kaffe. På møtebordet ligger en haug med små kalendergaver til kontorets «bekreftelseskalender 2015». Hyllene er fylt med stabler av det nyeste nummeret av Fanfare, og ENO-boka, som hun også var med på å lage.

I tillegg til de nåværende produsent- og redaktør- hattene har Synne vært musiker, jobba med film, laga kritikerrost teater som både manusforfatter og regissør og lagd bøker. Blant annet. Selv tenker hun ikke over at hun har mange roller.

– Ikke før folk påpeker det, for det er jo noe felles i alt. Men jeg er jo egentlig ingen av de tingene der!

Hva mener du med det?

Det er mer sånn «jeg gjorde det». Sånn er nok hele livet mitt, egentlig. Jeg bare gjorde det! Jeg tenker ikke at jeg trenger å krumme ryggen likevel. Jeg tror jo at alle kan alt hele tiden, i hvert fall hvis de har noe å melde.

Fusjonen

Sånn var det for eksempel med «Ferdigsnakka». Hun bare gjorde det. I bunnen lå en solid irritasjon over at litteraturkvelder var kjedelige. Synne kjedet seg i alle fall, og syns alle leste med samme, overdrevne tonefall. Det virka som om alle hadde overgitt seg til å gjøre ting på en bestemt måte, og hun kunne ikke forstå hvorfor.

– Det var ikke bare kjedelig, men fremmedgjørende! Fortsatt blir jeg nesten irritert bare av å tenke på det. Det er noen sånne godtatte sannheter der ute. De kan jeg ha problemer med. Hvorfor står man og leser på den måten, hvordan ble alle bare enig om det?

På grunn av det spørsmålet fikk Norge lydboksingler i januar 2015. Konseptet har utfordret tradisjonelle litteraturopplesninger, og fått forfattere som Kjartan Fløgstad, Agnes Ravatn, Mattis Herman Nyquist, Maria Navarro Skaranger og Frode Grytten til å samarbeide med musikere som Bendik Hovik Kjeldsberg, Marius Drogsås Hagen (Team Me), Synnes bror Tord Øverland Knudsen (The Wombats) og Sandra Kolstad. Formatet fantes ikke fra før, korte snutter med halvt om halvt av litteratur og musikk. De kommer som podcast, på nett, og har også gått live flere ganger, blant annet på Rockefeller.

– Jeg vet ikke når begrepet «lydboksingler» kom inn i prosessen. Det var sikkert et spørsmål om hva det består av, og så var et kjapt svar «jo det består jo av lyd, og bok, og singel».

Det gøye aksjeselskapet

Synnes lange arbeidsdager, gjør henne ikke akkurat rik. Pengene går rett inn i aksjeselskapet som driver alt det hun holder på med.

– Den eneste grunnen til at det går rundt, er jo fordi man ikke tar seg betalt for det man gjør. Det er først og fremst derfor, sier hun.

Pengene hun tjener på undervisningsoppdragene, ordstyrerjobbene og DJ-jobbene hun gjør innimellom, går også til AS-et. Slik trenger ikke være avhengig av penger fra støtteordninger hele tiden.

– Også bruker AS-et penger på det AS-et syns er gøy. Så det er et veldig gøy AS da! Et «veldig lite opptatt av å tjene penger-AS», som bare liker å gi ut ting!, sier Synne, veldig fornøyd.

– Det er jeg opptatt av i livet: å kunne være profesjonell uten å alltid være så formell! Du kan jo være trivelig og uformell! Du kan være tullete og ha det gøy, og du kan være et AS og leke! Du kan drive et forlag uten å ha tatt på deg en dress, liksom!

Synne er engasjert, som i det meste hun gjør. Engasjert, sosial, uformell og profesjonell. Selv syns hun at hun lever godt, og savner ikke pengene. Hun gjør noen prioriteringer, som for eksempel å ikke reise på ferie.

– Ja, jeg tror faktisk det er så enkelt. Men det er jo ikke sånne ting jeg tenker over, det er bare noe jeg ikke gjorde.

Men savner du ikke å kunne ta den årlige ferieturen, for eksempel?

– Nei, det gjør jeg faktisk ikke. Jeg vil heller kunne gå ut og spise middag med venner i hverdagen. Det er mye mer verdifullt for meg.

Kontorkollega Peter beskriver Synne som ei med mye stolthet i det hun gjør og en vanvittig evne til å omgås folk. De i kombinasjon er kanskje grunnen til at alle mulige folk vil bidra på prosjektene hennes, tror han. Ifølge Peter kan hun komme inn på kontoret, sette på noe «feit, organisk musikk» og danse rundt, så alle som går forbi skvetter litt til og får smil tilbake.

– Hun danser jo ikke for dem, hun vil bare vise hvor glad hun er! Sånn kjenner jeg Synne da. Ei som danser med et bredt glis bak svære vinduer, sier Peter.

Avhengigheten

Synne digger jobben sin og hun digger å jobbe. Det er gøy, og det gjør henne gira på mer. Det blir fort lange dager på kontoret, opp til 16-timersdager om det er en hektisk periode og hun virkelig finner flyten. Da har hun ikke fritid overhodet, og det kan være vanskelig å komme tilbake etterpå.

– Jeg digger det presset, når du bare sitter i det og det går i ett. Alle har vel sin avhengighet, og jeg har den. Det er spennende og utfordrende å få til å jobbe bra.

Å kalle denne dama for en ildsjel blir ikke dekkende nok. Det er heller ikke tilstrekkelig å si at hun er ei som brenner for det hun gjør. Arbeidsnarkoman har hun blitt kalt mer enn én gang, men selv tror hun ikke på «diagnoser». Hun syns bare arbeid er veldig meningsfullt, derfor vil hun bruke tid på det.

– Hva gjør du for å slappe av?

Det blir stille under krøllene.

– Hmm, for å slappe av… Det vet jeg ikke helt! Jeg tenker mye å det, hva jeg kan gjøre…

Litt mer stillhet.

– Jeg spiser middag med noen, det er noe av det jeg liker best. Jeg leser jo, men det er litt jobb også. Jeg går på kino, det er bra. Noen er veldig god på fritid, mens andre er ikke det. Jeg er ikke veldig god på fritid, sier Synne med et lite sukk.

Søken etter fellesskapet

Hun skulle ønske hun var litt bedre, bare litt, til å komme seg ut i marka, bli med å klatre, begynne å svømme, sånne ting. Når hun er hjemme i Elverum, da slapper hun av. Det er noe med stillheten, den gjør godt. I byen er det en helt annen rytme.

– Og det gjør jeg når jeg slapper av. Jeg danser!, sier Synne.

– Skulle ønske det gikk an å danse mer. Hvis jeg for eksempel er ferdig på jobb klokka seks, så har jeg ofte lyst til å dra ut å danse, akkurat da.

Akkurat nå går det aller mest i hiphop, soul og house, men mye av alt mulig annet også. Musikk gir henne energi og inspirasjon, både å høre på musikk, og å finne fram til ny musikk. Jobbinga står fortsatt høyest.

– Jeg syns nok det å sitte og redigere en tekst, er morsommere enn festen. Jeg liker festen også altså! Men da er det kanskje mer på grunn av fellesskapet. For meg er det aller morsomste å sitte her for meg selv, før de andre har kommet på kontoret, og redigere en tekst. Det syns jeg!

Synne ler litt av det hun nettopp sa, men hun mener det i fullt alvor. Kanskje er det nettopp fordi hun er opptatt av det fellesskapet. Ikke bare det som oppstår på fest, men kanskje spesielt det som oppstår når man skaper noe sammen. Det er menneskene og fellesskapet som driver Synne gjennom jobbinga.

– På et eller annet tidspunkt skjønte jeg at det ikke finnes et fellesskap man bare kan gå ut og finne, et fellesskap som bare er der for deg! Da det ble triggende å gå ut og skape det fellesskapet.

Pekeren Synne

Litt før dette tidspunktet spilte Synne i band, i Team Me, som hun senere skulle forlate på grunn av sin politiske overbevisning. På denne tida tror hun selv at hun var ganske selvsentrert. Hun øvde, stod på scena, og tenkte mye mer innover enn det hun gjør i dag.

– Det kom det et skifte der jeg kanskje jeg skjønte at man i stedet for å dyrke og se innover på sin egen usikkerhet, kan gå ut og være noe for andre. På en måte er det veldig trygt, men også veldig givende.

Det er her redaktøren Synne kommer inn. For er det én ting hun syns det er greit å si at hun er, og ikke bare gjør, så er det redaktør. Hun starta opp Fanfare i 2013, sammen med Amalie.

De to har vært redaktører sammen siden, og to ganger i året gir de ut tidsskriftet som skal være «temabasert, overraskende og visuelt tiltalende – der ulike temaer sees i alle tenkelige relasjoner til kultur». Med på laget har de skribenter, fotografer, illustratører, oversettere, designere, kunstnere og andre, som alle bidrar helt frivillig.

Redaktøren Synne syns det er viktig å tørre å ikke ha ambisjoner på egen vegne, men å ha ambisjoner for andre, og for deres tekster. Den som peker, ikke den som blir pekt på. Den som heier på folk.

– Det er en mulighet til å si til folk «hey, du er bra!» eller «kanskje du kan skrive en bok!». Det er veldig mage andre som har godt av å skape, og de trenger den som sier «jeg har troa på deg!»

De gode hensiktene

For hun har troa på folk, hun digger folk. Synne tror alle kan gjøre det de vil, om de bare prøver. Som redaktør prøver hun å se hva de ønsker å si, og løfte det fram. Hun tror de kan, men er samtidig ærlig.

– Det er skikkelig viktig, men vanskelig. Man må være ekstremt kritisk og samtidig ekstremt glad i folk. Jeg kan jo ikke bare gå rundt og stryke med hårene, men hvis alle budskap blir levert med gode hensikter, merker man forskjellen.

De gode hensiktene er viktig i det aller meste Synne gjør. Enten det er i det små eller i det store, prøver hun å gjøre en forskjell, flytte noe en en retning som er til det bedre. Det kan være på litteraturfeltet, for folk eller for verden.

– Dette høres jo bare litt ut som en sånn new age-type ting da, men det er faktisk jævlig vanskelig å være god! Det er dritvanskelig. Den største utfordringen i hele verden er kanskje å prøve å være et godt menneske.

Den sykt kjipe følelsen

Synne har alltid vært politisk engasjert, men lenge mest i det små. Det var først da hun stod overfor et valg som ville stride tvert imot sin overbevisning, at hun virkelig følte hun måtte gjøre noe. Synne trakk seg fra Team Me, fordi hun ikke ville være med på å ta imot Statoil-stipendet på én million kroner, som bandet ble tildelt.

Hun ønsket ikke støtte fra en organisasjon hun mener bidrar til å ødelegge jorda. Hun ville ikke være «en reklameplakat for Statoil». Det var ikke noe gøy, men som en direkte reaksjon, kom det noe bra ut av det likevel.

– Jeg har aldri vært den som bare sitter og sutrer over ting, det gidder jeg ikke. Så da tenkte jeg heller: «OK, hva kan jeg gjøre med denne sykt kjipe følelsen?»

Dermed skrev og regisserte Synne teaterforestillinga «Godt nyttår», der hun ville at publikum selv skulle ta et standpunkt til kultursponsing. Hun fikk med seg Amalie Kasin Lerstang og Sverre Olav Trovik til å spille i stykket, som de satte opp hjemme i private stuer. Skuespillerne, rekvisittene og kulissene hadde Statoil-merker over det hele.

Med det ønsket de å utfordre publikum, og spørre «hva skjer med kulturen når den bærer sponsormerker på brystet?». Det ble lange dager med hard jobbing, helt uten finansiering, før de på premieredagen plutselig fikk 100.000 i produksjonsstøtte hos Norsk kulturråd. Det var flere enn dem som syns dette var viktig.

– Kulturfeltet kan på mange måter bli ganske navlebeskuende og lite. Siden jeg er politisk engasjert, har jeg tenkt mye på hva man kan gjøre innen kulturfeltet som er viktig også utenfor det.

Etter «Godt nyttår» satte de tre igang med ei ny, viktig teaterforestilling. «Krål» ble spilt i et basseng, med publikum sittende langs kanten med beina i vannet. Denne gangen var klimapolitikk en helt direkte del av forestillinga, som skulle presentere tall og kjedelige fakta om klima på en helt ny måte.

– Hvis de fikk noe som helst ut av det, uansett hva, er det bra. Man må klenge seg til de små forskjellene man kan gjøre. Hvis man har påvirka ti personer, kan det føles verdifullt.

Fortsettelsesåret

Det å påvirke er gjennomgående i mye av det Synne gjør. Hvor får hun ideene fra? Det vil hun nesten ikke svare på. Det vet hun ikke. Det er ikke en søken etter noe bestemt, men mer en impuls som er styrt av et eller annet. Fellesnevneren ligger i en driv om å tenke nytt, lage noe som ikke finnes.

– Selv om det kanskje er umulig på et vis, så er det en søken dit. Når jeg får en idé kan det nok være en reaksjon på noe, eller en frustrasjon over faste, vante ting. Man ser jo alt for mye av det som bare lages fordi det er sånn man alltid har gjort det.

Er det noe hun helst vil unngå, så er det jo dét, men heller skape noe som ikke finnes fra før. Neste år ser foreløpig ut til å bli et fortsettelsesår. Lydboksinglene i Ferdigsnakka skal slippes litt sjeldnere, men de skal jo bli bedre, røper Synne. De blir mer helhetlig, og musikkdelen skal utvides.

– Det er jo noen ting jeg vet skal skje i 2016. Det vil også komme to nye Fanfare-nummer, og det kommer en ny ENO-bok i slutten av året. Planen er også at Fanfare skal gi ut noen ting i hardback!

– Det høres jo bra ut allerede!

– Gjør det?

Ja, absolutt.  Syns ikke du?

Jo, men når jeg sitter her får jeg samtidig lyst på en helt ny greie!

Synne ler igjen. Hun er alltid gira på den helt nye greia, har en søken mot et eller annet. Etter en ny idé, en ny tanke, en ny form, en ny «hva som helst».

– Da kan det være en film, en teaterforestilling, et magasin eller en bok eller noe helt annet, så lenge det er en bra tanke.

 

Skrevet av Kristine Lindebø, publisert på nettmagasinet Pjong!

Pin It on Pinterest

Share This