Moe Myint hviler på klostergulvet. Noen dager må han det, for å få ro. Han har ikke tid til å ta seg av egne bekymringer, men flyr heller Yangon rundt for å hjelpe andre. Det gir god karma. – Jeg drømmer bare om å finne den gode veien i livet, og kunne gjøre alt som er bra for andre.

Moe Myint hviler på klostergulvet. Noen dager må han det, for å få ro. Han har ikke tid til å ta seg av egne bekymringer, men flyr heller Yangon rundt for å hjelpe andre. Det gir god karma. – Jeg drømmer bare om å finne den gode veien i livet, og kunne gjøre alt som er bra for andre.

De er barn av et land som trykte folket ned, og av en tid der alt så ut til å endre seg. Nå drømmer de unge myanmarerne om selvrealisering, rikdom og suksess. Men demokratiseringsprosessen i landet står nå i fare for å bremse opp, få måneder før valget.

I 1988 stod Myanmar i brann. Gatene var fylt av titusenvis av studenter i protest, villige til å ofre seg for folket. Mange liv gikk tapt. Studentene kjempet for demokratiet, mot et brutalt militærdiktatur, for friheten. Demokratiet ble ikke en realitet den 8.8.88. Selv ikke da Aung San Suu Kyi, som senere fikk Nobels fredspris, kom tilbake til hjemlandet og ble leder av bevegelsen. Hun, og utallige med henne, ble satt i arrest.

I vår var det fire år siden landet offisielt tok sine første skritt bort fra diktaturet, og i høst skal de holde sitt andre valg etter åpninga i 2011. Fortsatt er det en lang vei å gå i demokratiseringsprosessen, ifølge blant andre Aung San Suu Kyi. Fredsprisvinneren leder det populære opposisjonspartiet National League for Democracy (NLD).

Hennes nesten ikoniske ansikt kan sees på stuevegger, i butikkvinduer, på forsiden av aviser, i bilruter og på t-skjorter overalt i Myanmar. Likevel får hun ikke stille til valg som president, når myanmarerne i november skal velge nasjonalforsamling. Det sørget motstanderne hennes for, da de fikk gjennom en lov som hindrer personer som er eller har vært gift med en utenlandsk statsborger, ikke kan bli president. I år fylte Aung San Suu Kyi 70 år, men kampen hun og studentene startet i 1988, kjemper hun fortsatt.

Frihetsskater

– Jeg er stolt over å være født det året!

Thu Wai, født i proteståret 1988, ruller rundt i lav sol og brennende hete. Med oransje-bleika hår, skatesko og merkeklær veksler skateboarderen mellom den lille, nedslitte skateparken om ettermiddagene og Yangons barer om kveldene. Han er en av rundt 30 skateboardere i Myanmars største by.

– Folk sier at de som er født i 88 er sinte personer og ikke så smarte.

Thu Wai ler. Han er nyutdanna, men uten jobb. Tilsynelatende bekymringsløs. Hverdagen deles med verden på Facebook, via hans nye iphone. Thu Wai håper på mange endringer etter valget i november 2015. At alle unge bør ha en jobb, blant annet.

– Det er vanskelig nå. Jeg vet ikke hva som vil skje, men jeg håper det vil bli bedre. Aung San Suu Kyi er den beste! Jeg tror hun kan gjøre hva som helst og kontrollere hva som helst.

Thu Wais liv, finansieres nå av farens oljelønn fra den nye hovedstaden Naypyidaw. Byen ble bygd av det daværende militærstyret på begynnelsen av 2000-tallet, da regimet bestemte seg for å flytte den administrative hovedstaden langt inn i landet, flere hundre kilometer fra Yangon. Her bor det stort sett andre forretningsmenn, politikere og andre personer i maktapparatet.

Naypyidaw er planlagt og striglet, i motsetning til Yangon, med høye hus, rene, nesten folketomme gater og store motorveier med lite trafikk. I byen finnes også flere store parker, inkludert safaripark, nasjonal urtepark og landets største skatepark. Hit har Thu Way og skatevennene reist et par ganger, men han forstår ikke hvorfor det var Naypyidaw som fikk en så bra skatepark og ikke Yangon, hvor alle skaterne bor. Da Thu Wai oppdaga skateboardet var han 16 år og alene. Nå leder han en skateklubb i Yangon. Hans største bekymring er at en annen klubb, som er registrert hos myndighetene, snart skal ta dem igjen i medlemstall.

– Jeg liker ikke regler, i vår klubb har vi ikke det. Vi har det bare gøy og skater fritt.

Disiplinert demokrati

Fritt er ikke beskrivende for hvordan hjemlandet hans var da Thu Wai vokste opp. Etter 8888-bevegelsens demonstrasjoner, tok myndighetene grep om utdanningssystemet for å kontrollere studentene og hindre nye opprør. Små og spredte universiteter, deltidsstudier og streng kontroll av kunnskapsnivået, ble den nye studiehverdagen. I løpet av Thu Wais tre år lange geografistudier, hadde han bare 30 dager på universitetet. Myndighetene lyktes – det ble ikke flere store studentopprør. Senere ble det forbudt for alle i Myanmar å møtes i større grupper en fem. Da skategjengen skulle samles, måtte de være så stille de bare kunne.

– Hvis vi ble for høylytte, kom politiet, forteller Thu Wai.

I dag er Myanmar et åpent land. I hvert fall nesten. Over 60 år med militærdiktatur er over, og landet er nå blitt til det myndighetene kaller et «disiplinert demokrati». Aung San Suu Kyi og 88-studentene er ute av husarrest og kjemper for det ekte demokratiet. I november er det valg, det andre valget i Myanmar etter at landet åpna. National League for Democracy (NLD) har stor oppslutning i befolkninga, men selv ikke etter store protester, vil myndighetene endre loven som hindrer «Suu» å stille som presidentkandidat.

Det er ikke bare denne loven som legger kjepper i hjulene for Myanmars demokratiseringsprosess. I midten av august ble regjeringspartiets hovedkvarter i Naypyidaw omringet av soldater og politi, under nominasjonsmøtet for kandidater til valget. I lenger tid har det vært stridigheter innad i partiet, blant annet mellom nåværende president Thein Sein og parlamentspresident Shwe Mann. De var begge politikere og generaler også under det militære regimet, men sistnevnte har etter åpninga hatt et nært samarbeid med Aung San Suu Kyi. Dermed har han skaffet seg uvenner i maktapparatet, og under nominasjonsmøtet ble han avsatt, i liket med flere likesinnede. Dette, mener Aung San Suu Kyi, viser at Myanmar fremdeles har en lang vei å gå.

– Vi skal liksom være på vei mot et demokrati, men de siste ukers hendelser viser at vi ikke er så langt i den retninga ennå, sa hun til nyhetsbyrået AFP i august.

Det er langt fra politikk-korridorene i Naypyidaw til Yangons trafikkerte og folksomme gater. I et land der demokrati, stemmerett, valgdeltakelse, ytringsfrihet og informasjonsflyt nærmest har vært fremmedord i over et halvt århundre, tar det tid før befolkninga er opplyste og engasjerte. NLD holder kurs og informasjonsmøter om demokrati. Vesten får slippe til, individualismen med den. De unge voksne, født i og omkring 1988, vil bli rockestjerner, kunstnere, rike og berømte.

Nålkunstneren

Lyden skjærer i ørene, nåla i huden. Noen ganger i uka, i et lite, hvitt rom, merker Phyu Tazin Soe mennesker for livet. Hun er født i 1990 og har tegna siden hun var lita. Det gjør henne glad. Derfor ble hun overlykkelig da en tattovør oppdaga kunsten hennes på nettet, og ville ha henne som lærling hos Myanmar Ink. Det var tre år siden. Slik ble hun Yangons første kvinnelige tattovør, og har nå sitt eget tattoveringsstudio hjemme hos foreldrene.

For bare få år siden ville det vært vanskelig å få godkjent studioet. Myndighetene var strenge. Det var også trøblete få tak i utstyr, og man kunne ikke bruke internett fritt. Klesmoten har endra seg, og Phyu Tazin Soe er glad for at hun nå av og til kan bytte ut tradisjonell, myanmarsk longyi – et slags skjørt for både menn og kvinner – med shorts.

– Det er ikke store endringer fra hvordan det var før. Vi har blitt litt mer utvikla, og litt åpnere, men egentlig vet jeg ikke så mye om politikk.

Phyu Tazin Soe snakker med skjør stemme, nesten hviskende. Ser ned. Smiler forsiktig. Hun og familien flytta til Yangon da hun var ferdig med femte klasse. Det var dårlig med skoletilbud i den lille landsbyen de bodde i, og hun og storesøster fikk fortsette på en skole i storbyen. Å få nye venner i Yangon, var vanskelig for ei jente fra bygda. Familien holdt seg mest hjemme og for seg selv, det gjør Phyu Tazin Soe ennå. Flyttinga gjorde det mulig for henne å få universitetsutdannelse, men hva skal hun med den? Hun syns ikke den kan brukes til så mye. Om hun kunne forandre én ting i landet sitt, måtte det bli utdanningssystemet. De som ble igjen i landsbyen da hun dro, har ikke hatt skolegang etter åttende klasse.

– Myndighetene har kanskje åpna opp for forretninger og økonomisk vekst, men utdanningsmulighetene for landsbyfolk har ikke bedra seg. Ikke på femten hele år.

Phyu Tazin Soe elsker jobben sin, men hun kan ikke være tattovør for alltid. Det vet hun. En gang blir hun mor og kone, det vil ta for mye tid. Når foreldrene blir gamle må hun hjelpe til i familiebedriften. Men kanskje, om hun tjener nok penger der, da kan hun etterhvert starte sin egen bedrift, være eier av et tattoverinsstudio eller kunstgalleri. Hun drømmer om å kunne leve av kunsten, både sin egen og andres.

– Sjanser er skapt av folk. Nå er jeg lykkelig! Jeg prøver å skape nye sjanser for meg selv, for drømmen min må jeg det.

Andres lykkejeger

En gjeng burgunderkledde, unge menn rusler barbeint langs asfalten, mellom små, brunbeisa trehus. Moe Myint er ikke som dem, ikke nå lenger. Det var da han slapp ut av fengselet at han bestemte seg for å slutte å leve som en munk. I dagevis hadde han og munker over hele landet marsjert i gatene. Det var for landet og for folket. De sulta, men myndighetene gjorde ingenting.

Safranrevolusjonen i 2007 var den største protestaksjonen i Myanmar siden studentdemonstrasjonene i 1988, og fikk internasjonal oppmerksomhet. Lokale journalister risikerte livene sine for å filme demonstrasjonene, og over hele verden kledde folk seg i rødt i sympati med munkene i Myanmar. Der og da hjalp dette lite. Politiet storma i stedet inn i hundrevis av munkeklostre, raserte og arresterte. I fengslet var det intenst mørke, intens stillhet, og dråpen. Drypp, drypp, drypp. Den kinesiske torturmetoden gjorde at Moe Myint fikk hukommelsestap og ble svært deprimert. Da han kom ut kjente han ikke igjen vennene sine, ikke noen.

Nå er han rakrygga, smilende og rolig. Moe Myint mediterer minst to ganger om dagen for å unngå stress. Dagene er lange og fulle. Han er en god buddhist. Etter meditasjon og frokost drar han hver formiddag til et barnehjem hvor han underviser engelsk og lager mat. Han skaffer medisiner til malariasyke barn som ligger for døden. Han samler inn penger til dem som trenger det. Han får seg deltidsjobb for å hjelpe en fortvilt venn som ikke får reist hjem når mora er syk. Han drar på markedet hver kveld for å handle til barnehjemsbarna. Hver helg drar han på besøk til rike familier for å be om donasjoner.

– Jeg ønsker å være lykkelig med alle mennesker, alle bør ha det bra.

Studiene kommer i en rekke lenger bak, likevel er han dedikert. Snart har han bachelor i kunst. Favoritten er samtidskunst, og han utvikler en egen stil der han blander vestlig og myanmarsk kultur. Læreren vil at han skal ha separatutstilling. Selv om han ikke lenger er munk, bor Moe Myint fremdelses i Thar Tha Nar Gone Yein kloster, dit han flytta da han kom til Yangon som 12-åring. Nå er han ryddegutt, får ei stråmatte og en egen plass på klostergulvet, mot husarbeid og assistanse.

Forlatt og forfulgt

Livet har servert Moe Myint noen utfordringer. Som foreldreløs vokste han opp i munkekloster, der en eldre munk sa til han: «Du er en overlevende. Du skal bruke livet ditt til å hjelpe andre». Det rådet har han fulgt, selv om han tilhører en liten etnisitet. Som utallige myanmarere med han, mangler han identitetspapirer og kan ikke bevege seg fritt i eget land.

Offisielt er det 135 etniske grupper i Myanmar, men tallet er omstridt. Aung San Suu Kyi har fått kritikk internasjonalt for å ikke støtte minoritetsgruppene i landet nok, særlig for ikke å snakke om overgrepene mot rohingyamuslimene. Minoriteten anses av FN som et av verdens mest forfulgte folk, og stadig utsettes de for rasisme, trusler, frihetsberøvelse og grov vold. Fra myanmarsk hold derimot, kritiseres Suu Kyi for å gi for mye støtte til rohigyanene. Nasjonalistiske buddhistmunker har demonstrert utenfor huset hennes, og NLD risikerer å tape mange stemmer i det kommende valget, for støtten de har vist til den muslimske minoriteten.

Moe Myint er fra en annen etnisk gruppe som ikke er akseptert. Han har det trygt i hverdagen i klosteret, men for å dra på besøk til landsbyen sin, må han søke tillatelse, og blir spurt mange spørsmål. Myndighetene kontrollerer fortsatt hva han og andre gjør når det kommer til politikk, mener han.

– Jeg er redd for regjeringa, men de kan ikke bestemme over meg. Derfor vil jeg protestere.

Skrevet av Kristine Lindebø, publisert i Verdensmagasinet X. 

Pin It on Pinterest

Share This